Barfrost kombinert med sol kan gi tørkeskader på vintergrønne planter, herunder røsslyng, fordi vann fordamper fra bladene samtidig som røttene ikke klarer å dra opp fuktighet fra den frosne bakken. 

Omfanget av lyngskader og lyngdød er stedvis svært stort, men det er også store lokale og regionale forskjeller i hvor utbredt tørkeskadene er. Tørkeskadet lyng kan gi redusert kvalitet på vinterbeitet og øke brannfaren i landskapet, og grunneiere bør vurdere tilstanden i egne områder og vurdere tiltak. Erfaringer fra en lignende hendelse i 2014 kan bidra med kunnskap om både kortsiktige og langsiktige konsekvensene av tørke, og tiltak for å begrense og reparere skadene til å vurdere konsekvensene av årets tørke. 

LandPress-prosjektet (2016-2021) undersøkte norske kystlyngheiers tålegrenser for tørke og kartla restaureringsstrategier etter tørkeskade; spesifikt restaureringsbrenning målt opp mot naturlig utvikling. Prosjektet var et samarbeid mellom forskere ved UIB, Møreforsking og NIBIO og finansiert av Norges Forskningsråd.

Prosjektet undersøkte lyngheier langs norskekysten etter tørken i 2014. Vi fant at tørkeskadene varierte mye og var blant annet påvirket av geografisk plassering, jorddybde, nitrogenforurensing, vindeksponering, relativ luftfuktighet og jordfuktighet [1]. Tørkeskadene var mest utbredt i Nord-Trøndelag og på Helgelandskysten, som også var områdene som opplevde de mest ekstreme forholdene under tørkeperioden [1]. Videre mangler den nordlige røsslyngen evne til å skyte rotskudd, noe som gjør at den har vanskeligere for å ta seg igjen etter tørke enn lyng lenger sør [7]. Frøspiringen hos nordlige lyngplanter er også mer sensitive for tørke, og frø fra eldre lyng er også generelt sett mer sårbar for tørke [8]. Dette kan gi nordlige lyngheier og den eldre lyngen reduserte muligheter til å revitalisere seg selv etter en kraftig tørke. 

Både observasjoner og klimaeksperimenter bekreftet at ung lyng var mer motstandsdyktig mot tørke enn eldre lyng [9]. LandPress-prosjektet undersøkte også hvordan lyngen responderte på sommertørken i 2018. Da hadde vi et tørkeeksperiment som utsatte lyngen for enda mer ekstrem tørke. Her observerte vi ingen tørkeskade på vegetasjonen [9], noe som tyder på at det er vintertørke som er det mest alvorlige problemet for røsslyngen i vårt klima. Også i Skotland [10] og England [11] er røsslyngskader forårsaket av tørkeperioder vinter og vår dokumentert, mens det er dokumentert noe tørkeskader i baltiske lyngheier etter sommertørken i 2018 [12].

• Between the Fjords- LandPress

Tørken vinteren og våren 2026 var i likhet med tørken i 2014 preget av en lang periode med lav luftfuktighet, kombinert med barfrost, sol, og lite nedbør [12]. Tørken i 2026 ser ut til å ha tyngdepunktet sitt lenger sør enn i 2014, og i tillegg til røsslyng er også einer og krekling påvirket mange steder, noe vi kun observerte i svært begrenset omfang i 2014. 

I likhet med erfaringer fra 2014 og resultater i LandPress-prosjektet, er det også i år meldt om at ung og frisk lyng, og områder med dypere jordsmonn,  er mer motstandsdyktig mot tørkeskader enn gammel lyng og skrinne områder. Samtidig har vi også fått rapporter om tørkeskader på relativt ung lyng i år, fra et område med skrint jordsmonn som var brent for under ti år siden. Dette viser at det er viktig å gjøre egne undersøkelser og bruke lokal kunnskap og erfaring.

Tørkeskader i kystlynghei behøver ikke være dramatiske. En viss forekomst av tørkeskader ses nesten hvert år, men omfanget i år er så stort at det på mange steder kan ha betydning for driften. Mest alvorlig er det selvsagt for grunneiere som er avhengige av lyngbeiter vinterstid. Det er derfor nødvendig å kartlegge tilstanden på egne beiter og legge planer for å kompensere for eventuelt manglende fôrverdi. Husk at det kan være forskjeller selv innenfor egne beiter. Terreng med ulike hydrologiske forhold og eksponering for sol og vind kan være ulikt påvirket. Det samme gjelder arealer med forskjellige jorddybder og driftshistorikk. Det er derfor viktig å danne seg et helhetlig bilde og planlegge for noen år frem i tid.

Erfaringer fra 2014 viser at områder med mye død lyng regenerer sakte og dårlig, og at tørkeskadd røsslyng regenererer i varierende grad [1]. Tradisjonell lyngbrenning har vist seg å kunne gi raskere regenerering, med normal gjenvekst av vegetasjonen etter brenning [1]. Samtidig er det viktig å se arealene i sammenheng og tenke langsiktig for å gjenskape mosaikk av lyng i ulike suksesjonsfaser. Vi anbefaler følgende hensyn i planleggingen:

1. Kartlegg beitene. Skaff oversikt over hvor mye røsslyng som er frisk, tørkeskadet eller død. Dette er grunnlaget for videre planlegging.

2. Vurder beiteressursene. Sjekk om dyra vil ha nok beite gjennom sesongen. Planlegg eventuelle tiltak dersom beitetilgangen blir redusert, slik som ekstra nødfôr.

3. Prioriter lyngsviing der behovet er størst. Start med arealer der lyngen er helt død eller der det er store sammenhengende områder med tørkeskader. Se arealene i sammenheng og planlegg for 2-3 år framover. Prioriteringen må også baseres på lokale forhold. For eksempel kan det ha betydning hvordan areal ligger i forhold til hverandre, hvor tilgjengelige de er for brenning og hvordan arealene kan brukes i en lengre tidshorisont. 

4. Tørkeskadd lyng tørker raskere opp etter nedbør og nattedugg [2] enn frisk lyng, noe som kan gi flere gode brenningsvinduer – også tidlig i sesongen. Ved å legge planer for brenning før sesongen starter kan man forlenge perioden med gode nok forhold, og øke muligheten for å lykkes med brenning i løpet av sesongen.

5. Lag branngater i god tid. Branngater gjør lyngsviingen tryggere og enklere å gjennomføre når forholdene er gode. Rydding kan starte etter hekkesesongen.

6. Brenn i mosaikk. Del opp brenningen i flere mindre felt i stedet for én stor brannflate. Det gir større variasjon i vegetasjonen og reduserer risikoen for framtidige skader. Store brannflater gir en homogenisering i landskapet som vil gi en økt sårbarhet framover i tid. Lyngen har ulik toleranse for belastninger som tørkestress i ulike livsfaser, og mosaikk i alder er en effektiv risikospredning.

7. Vær ekstra oppmerksom på brannsikkerheten. Tørkeskadd vegetasjon kan bli brennbar raskere enn normalt og oppføre seg annerledes under brenning. Tilpass planlegging og gjennomføring etter forholdene. Husk å vise hensyn til natur- og kulturverdier som er sensitive for brann.

Røsslyngen er vintergrønn og nøysomme husdyrraser som gammelnorsk sau (‘villsau’) kan nyttiggjøre seg av røsslyngen som beiteressurs gjennom vinter og tidlig vår. Fôrverdien avtar etterhvert som planten eldes, og lyngen brennes derfor regelmessig for å bevare fôrverdien. De første årene etter brenning er brannflata dominert av gress og urter, ispedd små lyngplanter. Dette kan være attraktive sommerbeiter, men det tar flere år før røsslyngen er kraftig nok til å være en bærende fôrressurs vinterstid. Etter ca. 10-20 år blir røsslyng gradvis bli mer forvedet og taper fôrverdi. Merk at det her er store variasjoner fra sør til nord, hvor utviklingen typisk går raskere i sør, men også beitetrykk og andre lokale faktorer spiller inn.

Referanser:

[1] Liv Guri Velle, Siri Vatsø Haugum, Richard J. Telford, Pål Thorvaldsen og Vigdis Vandvik (2023)- Prescribed burning can promote] recovery of Atlantic coastal heathlands suffering dieback after extreme drought events, Applied Vegetation Science, 2023;26:e12760. https://doi.org/10.1111/avsc.12760 

[2] Torgrim Log, Gunnar Thuestad, Liv Guri Velle, Sanjay Kumar Khattri og Gisle Kleppe (2017). Unmanaged heathland–A fire risk in subzero temperatures? Fire Safety Journal, 90, 62-71. https://doi.org/10.1016/j.firesaf.2017.04.017   

[3] Claus Beier, m.fl. (2000). Climate Driven Changes in the Functioning of Heath and Moorland Ecosystems Results after first growing season and mid term status report. Risø National Laboratory, Roskilde, Denmark. https://backend.orbit.dtu.dk/ws/portalfiles/portal/7728979/ris_r_1167.pdf 

[4] Josep Peňuelas, m.fl.(2004). Nonintrusive field experiments show different plant reponses to warming and drought among sites, seasons and species in a North-South European gradient. Ecosystems 7, 598-612. https://doi.org/10.1007/s10021-004-0179-7
 

[5] Plantevernleksikonet (2019). Lyngbille. Hentet 26. juni 2026 fra https://www.plantevernleksikonet.no/l/oppslag/1482/ 

[6] Pippa Gillingham, Anita Diaz, Richard Stillman og Adrian Pinder (2015). A desk review of the ecology of heather beetle. Natural England Evidence Review, Number 008.https://publications.naturalengland.org.uk/publication/6386866406293504  

[7] Liv S. Nilsen, Line Johansen og Liv G. Velle (2005). Early Stages of Calluna vulgaris Regeneration after Burning of Coastal Heath in Central Norway. Applied Vegetation Science, 8(1), 57–64. http://www.jstor.org/stable/4620432 

[8] Kristine Birkeli, Ragnhild Gya, Siri Vatsø Haugum, Liv Guri Velle og Vidgis Vandvik (2023). Germination and seedling growth of Calluna vulgaris is sensitive to regional climate, heathland succession, and drought. Ecology and Evolution, 13, e10199. https://doi.org/10.1002/ece3.10199 

[9] Siri Vatsø Haugum, Pål Thorvaldsen, Vigdis Vandvik og Liv Guri Velle (2021)- Coastal heathland vegetation is surprisingly resistant to experimental drought across successional stages and latitude, Oikos 30: 2015–2027, 202. https://doi.org/10.1111/oik.08098 

[10] Mark Hancock (2008). An exceptional Calluna vulgaris winter die-back event, Abernethy Forest, Scottish Highlands. Plant Ecology & Diversity, 1(1), 89–103. https://doi.org/10.1080/17550870802260772 

[11] Robert H. Marrs (1986). The role of catastrophic death of Calluna in heathland dynamics. Vegetatio, 66: 109-115.  

[12] Alba Anadon-Rosell,m.fl. (2025). Dieback of Calluna vulgaris in a Coastal Heathland After the 2018 Extreme Drought. Journal of Vegetation Science, 36: e70024. https://doi.org/10.1111/jvs.70024 

[13] Meteorologisk institutt. (u.å.). SEKLIMA – Observasjoner og værstatistikk. Hentet 26. juni 2026 fra: https://seklima.met.no/observations/   

[14X] Liv Guri Velle, Dagmar Egelkraut, Matt Davies, Peter Emil Kaland, Robert H Marrs, Vigdis Vandvik (2021). HeathlandCycle_Management.jpg. figshare. Figure. https://doi.org/10.6084/m9.figshare.14207354.v2