Hopp til hovedinnhold

Camilla Bruerberg: 0011

I utstillingen 0011 viser Camilla Bruerberg sine undersøkelser av strikketeknologi og industristrikkemaskiner.Med genseren som arketype og utgangspunkt presenteres installasjoner som utforsker digital fremstilling og produksjon av strikktekstiler. Ved å bruke teknologi tiltenkt masseproduksjon til fremstilling av detaljrike enkeltarbeider jobber hun på tvers av industriens innebygde logikk, og det åpnes nye rom for undersøkelse

Arbeidene som vises i galleriet på Norsk Trikotasjemuseum er laget hovedsakelig i ull og tar utgangspunkt i lokalene, i material- og formundersøkelser og i tanken om et økosystem - at vi alle er del av et hele: menneske, materialer, natur og maskin. I utstillingen vises installasjoner og tekstile skulpturer.

“Vi er fullt og helt viklet inn i naturen, vi står ikke over eller ved siden, vi er midt i den og står der sammen med resten livet på jorda. Kroppen vår er et økosystem hvor hver kvadratcentimeter yrer av liv, maten vi spiser kommer fra et økosystem og er helt avhengig av et stort antall pollinerende insekter og et levende jordsmonn. Vi kommer ikke utenom disse sammenhengene, vi påvirker naturen og naturen virker på oss. Betyr det noe å ha kontakt med omgivelsene våre? Vi formes av alle inntrykk vi får, de kroppslige erfaringene vi gjør danner grunnlag for valgene vi tar i fremtiden. Vi og kroppen formes av møtet med omgivelsene.

Da jeg var liten dro vi alltid på søndagstur i skogen. Å legge den menneskeskapte bebyggelsen i bakspeilet for en kort stund, og tre inn i skogen var et eventyr for en barnekropp. Å føle hvor fuktig lufta i skogen er og kjenne lukten av mose og bartrær. Du må stoppe, ta deg tid - det finnes ingen annen måte å være i skogen. Lytte, lukte, kjenne kroppen åpne seg for inntrykk, og tiden gå saktere. Disse skogsturene i oppveksten satte et avtrykk i meg, en erfaring av at “jo, verden kan gå sakte. Verden kan være rik, mangfoldig og fersk”.

De rommene jeg har møtt, har også skapt rom i meg. Mangfoldige opplevelser gir mangfoldige rom. I moderne tekstilindustri er mange verktøy digitale og avstanden mellom sluttbruker og produksjon er stor. Som student i 2007 besøkte jeg første gang strikkefabrikken på Dale. Da var det også garnspinneri der, med tilhørende fargeri.

Å tre inn i en strikkefabrikk for første gang satte også et avtrykk i meg. Lydene var annerledes og lufta fuktig, oppmerksomheten min var skjerpet i møte med noe nytt. Detaljene på de alle ulike maskinene, hastigheten, bråket, lukta av metall og olje blandet med fuktig, ren ull. Det var så ufattelig spennende. Her var et sted som kunne gjøre idéer til virkelighet.

En fabrikk er også en økologi, et system med deler som er helt avhengige av hverandre, og fininnstilt til å fungere sammen for å produsere et resultat. En produksjonsbedrift som Salhus trikotasjefabrikk, som produserte i over 100 år før det tok slutt har en sterk plass i et steds historie. I dag er virkeligheten at vi ikke møter plassene og menneskene som produserer de fleste av tekstilene våre. Hva betyr det for oss? Betyr det noe å ha kontakt med materialer og opphav? For meg er det berikende og avgjørende for å forstå meg selv og verden rundt meg.

Insektene som brukes i utstillingen er hentet fra norsk natur. De står alle på randen av utryddelse, og noen av dem er det kanskje for sent å redde. Sprøytemidler i landbruket og endring av habitat i både stor og liten skala er et av de største problemene for småkryp, og dette gjøres bit for bit, i alle kommuner. Mange små avgjørelser får store ringvirkninger, også lokalt, til og med i hagene våre. Akkurat slik er det insektene også virker i naturen - mange små bidrag utgjør en enorm arbeidsinnsats.

Museum24:Portal - 2024.03.19
Grunnstilsett-versjon: 1